Ved söen

Hun gikk langs med stranden så ung omkring,

hun tenkte på ingen verdens ting.

Da kom det en maler og satte seg ned

ved sjøens bredd,

i skyggens fred,-

han malede stranden og henne med.

Men saktere gikk hun om ham i ring,

hun tenkte på én, en eneste ting.

Det var på hans billede, hvor hun så

seg selv at stå,

seg selv at stå -

nedspeilet i gjøen med himlens blå!

Hun dreves, hun droges så vidt omkring,

hun tenkte på alle verdens ting -

langt, langt over sjøen, og dog så nær

mot stranden her,

mot mannen der,

å nei, hva der kom for et solskinnsvær!