...ei meir inderleg flukt...

E. Østergaard

«...ei meir inderleg flukt...»

Hiv alt det tome du held om ut i dei roma vi andar;

kanhende vil fuglane feire si utvida luft med ei meir inderleg flukt.

Wirf aus den Armen die Leere zu den Räumen hinzu, die wir atmen;

vielleicht daß die Vögel die erweiterte Luft fühlen mit innigerm Flug.

«... slike store gåter...»

Men vi, vi treng slike store gåter, som gjennom sorg så ofte

er kjelda til åndeleg vekst -: ja, kunne vi vore dei utan?

Aber wir, die so große Geheimnisse brauchen,

denen aus Trauer so oft seliger Fortschritt entspringt -

könnten wir sein ohne sie?

«... som eg skreik ut...»

Kven, om eg skreik ut, høyrde vel meg høgt i englanes rangordning?

Og sett så at ein av dei plutseleg tok meg til hjarta

eg ville forgå av hans overveldande liv.

For det vakre er bare det forferdeleges grense,

som vi så vidt held ut, og vi beundrar det,

av di det storslåtte avstår frå leggje oss øyde.

Wer wenn ich schriee, hörte mich denn aus der Engel Ordnungen?

«... Höre, mein Herz...»

Stimmen, Stimmen. Höre mein Herz, wie sonst nur Heilige hörten:

daß sie der riesige Ruf aufhob vom Boden (...) So waren sie hörend.

Nicht, daß du Gottes ertrügest die Stimme, bei weitem

«...es ist seltsam...»

Freilich ist es seltsam, die Erde nicht mehr zu bewohnen,

kaum erlernte Gebräuche nicht mehr zu üben. (...) Seltsam,

die Wünsche nicht weiterzuwünschen. Seltsam alles,

was sich bezog, so lose im Raume flattern zu sehen.

Und das Totsein ist mühsam und voller Nachholn,

daß man allmählich ein wenig Ewigkeit spürt.

Javisst er det underleg, ikkje å bu meir på jorda. (...)

Underleg, ikkje meir ynske seg noko.

Underleg å sjå alt som høyrde i hop, flagrande laust i romet.

For det er strevsamt å vere død, så mykje å hente inn...

«O und die Nacht.../Ja og så natta...»

O und die Nacht, die Nacht,

wenn der Wind voller Weltraum uns am Angesicht zehrt - wem...

Ja og så natta, natta då vind fylt av verdsrom tærer vårt andlet-, kven...

«Høyr, mitt hjarta...»

Høyr, mitt hjarta, det elles bare helgenar høyrde: (...)

Men høyr den dulde susen, det nye som utan opphøyr stig ifrå stilla.