Veslemøy ved Rokken

D'er Haust. Det ruskar ute

med Regn og kalde Vind.

Smaafuglen flyr mot Rute

og vilde gjerne inn.

Men under Omnen god,

der ligg paa Sekke-Pute

han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer

og blinkar stilt og smaatt

og alt i Verdi gløymer

og hev det varmt og godt.

Og seier ingen Ting,

men liksom inn seg gøymer

med Rova sveipt i Kring.

Som Silke-Nøste fine

han ligg i mjuke Skinn

med Svevn i kvar den Mine

og alle Kløer inn.

Og glyrer likesæl

med kloke Augo sine

og murrar smaatt og mêl.

*

Skal vita kvar du vankar

i blide Draumar no?

Kan henda dine Tankar

seg svæver linnt til Ro

i gamal Minne-Krins,

som stilt i Hop seg sankar

fraa den Tid, du var Prins?

Venaste Prins i Verdi

du gjekk i Skogen grøn

med Gullhaar yver Herdi

og ung og keik og kjøn

og tenkte paa den Møy

som gjekk og henta Bæri

so vide under Øy.

Daa kom den Trollheks blide

med Sving og Sveiv og Svins

fraa Trolleheimen vide

og saag den vene Prins.

Men skræmd han fraa ho skvatt.

Daa las ho Trollbøn stride

og gjorde han til Katt.

Sidan so vidt han flakkar

igjenom Skog og Skar,

langt yver Berg og Bakkar

og kjem til okkons Gard.

Her kan i ro han døy.

Her vil han kvila, Stakkar,

og tenkja paa den Møy.

Aa hu! det ruskar ute

med Regnvind sur og graa;

Smaafuglen flyg mot Rute

og liksom bankar paa.

Men under Omnen god

u Mons paa Sekke-Pute

skal drøyma lognt i Ro.