Ja vi elsker

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor

og den saganatt som senker

drømmer på vår jord.

og den saganatt som senker

senker drømmer på vår jord.

Dette landet Harald berget

med sin kjemperad,

edette landet Håkon verget

medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre

talte

Roma midt imot.

Bønder sine økser brynte

hvor en hær dro frem,

Tordenskiold langs kysten lynte,

så det lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og strede

som de vare menn;

andre kunne bare grede,

men

det kom

igjen!

Visstnok var vi ikke mange,

men vi strakk dog til,

da vi prøvdes noen gange,

og det stod på spill;

ti vi heller landet brente

enn det kom til fall;

husker bare hva som

hendte

ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,

ble til sist forstøtt;

men i verste nød blåøyet

frihet ble oss født.

Det gav faderkraft å bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære -

og

det gav

forlik.

Fienden sitt våpen kastet,

opp visiret for,

vi med undren mot ham hastet,

ti han var vår bror.

Drevne frem på stand av skammen

gikk vi søderpå;

nu vi står tre brødre

sammen,

og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud!

Landet ville han beskytte,

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet

så

vi vant

vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for

dets fred

slår leir.