Min stolthed

Du kaller meg stolt, og kan hende jeg er det.

Jeg lar meg ei tøyle av dumme og luvslitte vaners tvang.

Jeg holder for meget

på menneskeverdet

til ydmykt at bukke for rikdom og rang,

til feigt ved at trues

med Peters nøgle,

At lade min ånd kues

og krokes av troens bøyle

og legges i trelldoms fornedrende bånd.

Men mot deg, du min eneste, skjæreste,

reneste, duftende blomst på min livsens vei,

mot deg, min stolthet, er stolt jeg ei!

Du vet jo så godt,

du min deilige brud,

at så snart dine lepper seg åpner blott,

og ditt øye blidt

med bønn eller bud

møter på kjærlighets veie mitt,

straks bliver min stolthet til taushet brakt

ved mildhetens magt,

straks føler jeg som i en helligdom

meg god og from;

og alt, hva i gjerning, i ord eller tanke,

av lettsinn og tross jeg har gjort deg imot,

hva harmfullt mitt hjerte har brakt til at banke,

det legger med glede jeg ned for din fot.

Og i øyet deg ser

og angrende deg om tilgivelse ber

og bliver ei glad,

før alt du har gitt meg, hvorom jeg bad!