Elegie

Kom nu kun, kom nu kun, død!

Svøp meg inn i ditt sorte sørgeslør!

Fly min sjel, fly fra livets nød,

ved den deiliges grumhet jeg dør.

Min hvite drakt med buksbom på,

å bered den,

en død som den, jeg lite må

ingen led den.

Ingen blomst, ingen skjønn blomst

må strøs til pryd på min kistes sorte fjel;

ingen venn, ingen venn stå

ved min båre med sorgfullt farvel.

For gråt at spare bygg

med flid skjult min rede,

at ingen elsker dit kan gå for at grede.