Maaneskinsmøyane

Jordi søv i sitt Vinterlin.

Bjørki den unge, rimkvit og fin,

stend som i Sylve skòri,

eller som bygd av Stjerneskin.

Jordi søv i sin Vinterblund.

Maanen lyser paa Himilrund.

Tusund av Diamantar

glimar um Grein i den frosne Lund.

Braakveikt blenkjande, straalerein

bivrar den Glitring um Kvist og Grein.

Det er liksom Lunden lìvde,

straadd med Perlur og Glimestein.

Stirande inn i den sylvblaa Glans

Veslemøy stend utan Hugs og Sans;

daa ser ho med ein Gong Møyar,

kvite Møyar som gjeng i Dans.

Kvite Møyar som gjeng i Ring;

stille sviv dei i Stìg og Sving.

Det er som ein Dans i Draumar

til Takt av stilslegt Sylvklokke-kling.

Bygde er dei av Lufti blaa;

Kjolar av Maaneflor hev dei paa,

sauma med Stjerneglitter,

løynande lett dei Barmar smaa'.

Haare flyt i vallande Flaum

ned yvi Rygg som ein sylvgraa Straum.

Yvi dei bleike Vangar

Stjerne-Augo i stille Draum.

Aldri saag dei den varme Dag;

stilt det er i det Ungdomslag.

Stivt dei i Dansen smiler.

Kalde søv desse Andlits-Drag.

Lengi tryllt maa Veslemøy staa,

drøymd den Dansen stirande paa.

Daa nikkar dei som til Helsing,

og kverv i Luft som ein Frostrøyk graa.